spadeoghammer

- Et griseparadis-                      Da jeg var liten var jeg ofte på besøk hos morfar og mormor. Ett av høydepunktene var å få være med morfar i grishuset og hjelpe til. Det var alltid gøy. Etterpå ble det som oftest ett bad og jeg fikk vasket håret med mormors eple-sjampo. Sjampoflasken husker jeg alltid stod oppå medisinskapet på badet.                      Da vi fikk kjøpt Hegna for vel 14 års siden øynet jeg et håp om en dag å begynne med gris. Men alt skal passes inn i livets kabal, og nå gikk endelig kabalen opp for, prosjekt frilandsgris.                     Når er alt lagt til rette for ett lykkelig griseliv, og jeg er nå klar til å hente 10 "snertene sneller". Jeg omtaler bare grisene jeg skal få som Lykkegris, fordi jeg tror de vil stortrives på mitt jorde.              ...

Egen ved fra skogshagen.                Da jeg hadde tynnet en del av Hegnas skogshage og var klar til å bære frem veden, kommer han far innom. Du sk ulle hatt en kjelke til å dra veden på, sa han.                 Tankene begynte og spinne. Jammen skulle jeg ikke få brukt for de gamle slalomskia mine fra 80 tallet. De har vært vellagret hjemme på garasjeloftet hos hu mor og han far. Mor som meg er ikke kjent for å kaste mer enn det som er høyst nødvendig og det gjorde heller ikke mor sin far og generasjonen før det kastet sikkert ingen ting.                 Dette ble et gjenbruks "vedslede" fra ende til annen. Ett stikk pent brukte slalomski, rester av verandabord og snorer fra babyhuska til ungene. Jammen godt jeg ikke kaster alt.😉                Ett stikk slalomski. Enkel vedslede. ...

Selvgjort er velgjort.                Hvor er kakka, tenkte jeg da jeg skulle hakke løs noe frossen jord seinhøstes i fjor. Langt om lenge fant jeg hakka i min samling av redskaper uten skaft.                Skal jeg reise og kjøpe ei ny hakke eller skal jeg lage meg et skaft, tidsmessig er det hipp som happ, da lager jeg et skaft, tenkte jeg. Jeg fant meg en to fire og høvlet i vei, klarte og stoppe før det blei tannpirker på meg. Klar for montering.  Klar til bruk.

- Den skafteløse ostehøvel.-           Etter mange runder i oppvaskmaskinen varer ikke et trehåndtak evig. En dag skal du få et nytt håndtak, tenkte jeg. Mange år gikk og unga trudde nok den skulle være slik.😏           I høst var jeg så heldig å få kjøpt en halv, halvvill kalv. Den hadde levd det meste av sitt liv på utmarksbeite og passet ikke lenger inn. Kjøttet var og er veldig godt. Beina blei det kraft av.           Da jeg tømte kraftkjelen for bein så jeg et fint lite bein som var et perfekt håndtak til min skafteløse ostehøvel. Beinhåndtaket viste deg å ligge perfekt i min kreative venstrehånd. Da er det tid for en skive med Jarlsberg.           

      Store Hillestad ca 1965 Asketreet står mellom låven og "Jørginehuset" til høyre.           Det gamle asketreet på Store Hillestad hadde jeg mange ganger lyst til å klatre i da jeg var guttunge, men rotstokken var for lang til at jeg klarte å komme opp i treet. Ved treets fot gikk det en bekk forbi. Bekken var så dyp der at nabokona Jørgine kunne fylla vannkanna si, minnes jeg.           At treet ble hogd synes jeg var synd, ærverdig og majestetisk der det stod i sine siste år. Da min far sa til meg at han hadde blitt spurt om å grave med rotstokken, sa jeg tvert, kjør den heller ned til meg så skal jeg nok få brukt den til noe.           Så ble den liggende et par år..........           Vi savnet en uteplass på østsiden av huset, da jeg skulle lage den ble stokken en del av planen. Utgangspunktet til bordplata. Dette løftes ikke uten traktor...

      Klar til bruk           En dag så jeg en kar som var på vei til å kaste en dostol på bålet. Hvis du skal brenne den, så vil ha den, sa jeg. Han tenkte seg om, ville kanskje ha den selv likevel, så jeg han tenkte. Jeg kan ikke samle på alt, sa han, mens han så vidt klare å lukke igjen døra til uthuset sitt.           For noen dager siden fylte jeg dostolen med halm og satte den i Hønsestua, putta tre egg og høna Frida oppi som lider av ekstrem klukking. Hun ser ut til å stortrives i sitt nye reir.           Min mor er alltid innom Hønsestua når hun kommer til oss. Du kan tru mor lurte da hun satte seg på dostolen og det plutselig sa klukk, klukk under bakenden på hennes. 😊 Høna Lilletupp sine egg. Venninnen Frida som lider av ekstremklukking, har funnet seg til rette. Lilletupp er innom og inspiserer eggene sine.

-Smørtina og pcbordet som ble fôrdispenser-           For enn 10 års tid siden var jeg med på å tømme et bygg og der stod det igjen ei smørtine. Du kan da ikke bli igjen her, tenkte jeg og tok den med. Tina var uten bunn og lokk, hva skulle jeg med den?           Jeg hadde hverken geit eller ku, så smør blei det ei. Til en blomsterpotte kunne den kanskje være grei, men den skulle ende opp som en fôrdispenser. Det hadde jeg aldri forestilt meg. Utgangspunktet. Fra pcbord til lokk og bunn. Bløtlegging, ingen bad på unga i kveld. Ting ser ut til å gå greit. Det sprakk, alt går ikke etter planen😊 Mandagsreklamen ble en passende fôrfordeler til å ha oppi beholderen.  Hanen inspiserer "nyvinningen".😏